en bussjåfør- en mann med godt humør??

Jeg må nesten fortelle om en liten del av min 13 timers lange busstur fra Kristiansand til Sogndal hjem til høstferie. Jeg hadde sikret meg et sete på 2. rekke for å slippe å bli bil(buss)syk og timene gikk...
Da jeg nærmet meg Lærdal, kvalm av kjedsomhet, kom jeg på at jeg kunne jo like greit ta opp telefonen og underholde meg litt. Og siden min veldig gode venninge, Frk Neset i disse dager drar til Uganda, kunne jeg slå 2 fluer i en smekk; Høre stemmen hennes for siste gang på ei god stund og gjøre reisen betydelig koseligere.
Etter en 10-12 minutter med snakking om både det ene og det andre, både latter og en smak av litt mer seriøsitet kommer bussjåføren bak til meg, prikker meg på skulderen og sier at nå må jeg skru av telefonen. Jeg blir litt "tumsen" - hvis det er et ord, men synes ordet passer bra..
I alle fall. Jeg avslutter fort, legger på og spør sjåføren som sikkert var i sine "glade" 50 år.
Han orket ikke å høre på meg sitte og snakke i timesvis i telefon sa han, halveis ropte han ut i bussen. Det måtte jeg skjønne. Jeg hadde visst ingen form for respekt for andre, som kunne sitte sånn og snakke i telefon.
Jeg følte en salig blanding av offentlig latterliggøring av meg som person, men også for sjåføren selv.
Da han var ferdig, og jeg fikk unnskylt meg litt, uten helt å angre noe særlig på det jeg hadde gjort, føler jeg en liten seier over "en bussjåfør med godt humør", for samtlige av de som sitter rundt meg, tar opp telefonen og begynner å snakke i egne mobiltelefoner.
En mor som sitter på setet foran meg tar fram en PC og setter på Donald Duck til sønnen sin, men god lyd som høres godt bakover i bussen.

Det hører også med til historien at jeg har en tendens til å snakke litt høyt, særlig når jeg blir gira. Og det blei jeg jo i denne samtalen. Mulig jeg hadde blitt irritert selv!!