"Sorry seems to be the hardest word"

.. synger et boyband i en sang. Dette er feil! for det vanskeligste ordet å si er nok "hade".
Dette har jeg opplevd på kroppen nå flere ganger. Den første gangen, litt mer alvorlig enn den andre, men ukoselig var felles for begge opplevelsene.
Første avskjeden som satt seg fast var avskjeden med Hadeland for nå 3 år siden, da mamma og pappa flyttet for godt til Sogn. Da ble det takk og farvel med Hadeland, noe som viste seg å bli vanskeligere enn jeg trodde og førte til sykemelding og dårlig stemning.
Men ingen ting er så vondt at det ikke er godt for noe. For om ikke mamma og pappa hadde flyttet til Sogn, hadde ikke jeg begynt på Framnes. Og Framnes viste seg jo å være DIGG!
Å være avgangselev på Framnes har vært helt fantastisk. Og alle vennene en får på en internatskole som Framnes er nesten ubeskrivelig. Folka der er jo helt fantastiske. Og det siste året kunne jeg ikke hatt for uten.
Men denne tiden måtte jo også bli ferdig. Og et nytt avskjed sto for dør. Og tro meg, det var trist! Tårene lå nok lett tilgjengelig fra før, etter en miskykket muntlig eksamen tidligere på dagen som også krevde sitt av tårereportuaret mitt, men tårene kom da det var tid for å si hade med halvøya der jeg bodd og tilbrakt de siste 3 årene av livet mitt.

Men et tårevåt farvell er likevel godt. Det betyr bare at jeg har hatt det bra, og at jeg kommer til å savne alt det jeg har fått oppleve under Framnestiden og vennene jeg har fått.


Denne gjengen her er det ikke rart jeg har blitt glad i, og at det var vanskelig å ta avskjed med..