Hva er det med mørket som er så skummelt?
Denne påsken har jeg vært alene hjemme i huset, med unntak fra et fantastisk koselig besøk av gode venner på begynnelsen av ferien.
Å være alene på dagen er null stress. Bare sitte ute i solen, bake rundstykker, se på tv, slappe av osv. Men med en gang det begynner å bli mørkt ute, stivner jeg til. Jeg er fullstendig obs på alle lyder som måtte komme, øynene mine er overalt. Det er kjempeslitsomt... TVn må selvsagt være på hele tiden for å få tankene vekk.
1. etasjen er et ikke-tema, og hvis jeg av en eller annen grunn må gå ned dit, løper jeg så fort jeg kan ned, og løper opp igjen med hjertet godt opp i halsen og tårene lett tilgjengelig.
Og når jeg har kommet meg i seng, og ligger og svetter under dyna fordi det er så varmt, tør jeg ikke ta ut armer eller bein fordi jeg er redd noen skal ta dem. Men når jeg våkner dagen etter, føler jeg meg trygg sm bare det.
Det er jo bare tåpelig! og det er jeg fullt klar over.
Og hvorfor er det ikke skummelt når man er 2, men med en gang man er alene blir det så skummelt?
Håper dette er noe jeg vokser av meg...
Men englene passer på meg:) Heldigvis!!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Marit, jeg har en innrømmelse! Jeg ser inn i skapet mitt, bak døra, under pulten, ut av vinduet og under senga mi etter monstre hver eneste kveld - selv om jeg vet at det ikke er noen der må jeg bare se.
Om jeg ikke ser alle stedene greier jeg ikke å sove og sitter å tenker på at det ligger eller står noe skummelt inne på rommet mitt og venter på at jeg skal sove før det angriper.
takk og lov at det nærmer jeg lysere tider...
Off, Marit, stakkars! Føler med deg, det verste eg veit når eg er heime aleine er viss eg må ned i fryseren å hente noko. Vi har bygd på ein ny del i huset vårt, og den brukar vi ikkje viss vi ikkje har besøk, så når eg skal ned i fryseren ser eg berre gangen inn dit, kald og mørk! Æsj.. får frysninga nedover ryggen av å tenke på den:S Men ta det med ro, du veks det nok av deg, og eg merkar at til fleire gonger eg har måtta gått ned dit aleine, til lettare vert det;)
God Påske, forresten;)
Du er visst husredd, noe som er ganske vanlig. Verst er det for de som vokaer oppi gamle hus med store, tomme loft som utgyter mange lyder... Men det pleier å gå over med alderen. Nesten for de fleste iallfall.
Legg inn en kommentar